I wish I could tie you up in my shoes, make you feel unpretty too...

[Natt til] 29. juli 2013, kl. 00:39: På tross av det jeg skrev i går - ærlig talt, jeg skriver så mye rart - ligger jeg fremdeles våken om natten. Hører på musikk om mennesker som har eller ikke har hverandre; forestiller meg at jeg er på ett av "lagene", men vet ikke hvilket. Jeg tenker at jeg ikke har krøller og at jeg aldri kommer til å få det, jeg smiler og gråter av bøker som kanskje eller kanskje ikke finnes. Jeg kan ikke se stjernene gjennom tåken.

Mandag 29. juli 2013, kl. 12:40: Jeg våkner _hver dag_ i kaldsvette; en klam og ekkel kropp og en kald og våt seng. Jeg svelger to store, hvite piller som ikke virker (jeg er visst et håpløst tilfelle), men som jeg fortsetter å ta i frykt for heroin-abstinenser(livsfarlig sykdom). Om nettene befinner jeg meg inne i morbide drømmer, drømmer som inneholder meg, andreperson og lik(!), eller meg som blir knivstukket av flere av mine nærmeste. Denne gangen drømte jeg at jeg var ensom og deprimert og full av angst som ny elev ved en videregående skole på beste vestkant (etter en stund var jeg plutselig på toppen av et ca. 2000 meter høyt fjell; sto ved kanten, så ned), OG at jeg var lykkelig i New York (trodde at det var helt virkelig, ble derfor veldig skuffa). Og likevel føles disse vonde drømmene bedre enn virkeligheten, for når jeg våkner, vil jeg bare fortsette og fortsette å sove...

Alle har for lengst fått med seg at Cory Monteith døde brått så altfor altfor tidlig. Jeg var sjokkert og KNUST da jeg fikk den ufattelige meldingen på SMS om morgenen den 14. juli.
Han(+ Mark "Puck", av og til) var favoritten min på Glee all along; Jeg var Glee-frelst lenge og så det hver dag etter skolen; en tid før livet snurret som verst og jeg falt av).
Selv om jeg falt av lasset fysisk, husket jeg Glee og Finn og alt annet underveis, selv når jeg lå på bakken med bare
grått rundt meg. Jeg vet jeg kommer til å gråte masse når jeg begynner å se det igjen,
for da blir alt enda mer virkelig. Sånn er det med alt her i livet...