"And I was down at the banquet hall, when two guys came up, pretty angry and drunk. And I'm still here at the banquet hall, where the gun went off in the Carolina Rain..." (Ryan Adams)

Søndag 28. juli 2013, kl. 10:55: Jeg ligger i hagen med en nynorsk roman og bøyer fornøyd tærne mine mot sola. Tenker at det er greit å være meg, at jeg ikke kan være noen andre, og at det ikke er noen forhekselse. Med ett slår de store klokkene ved kirken mot hverandre, og jeg blir sugd inn i en slags ny tid, et nytt kapittel, en dag i det forrige livet mitt, og til en hendelse jeg husker som om den skjer her og nå, selv om den aldri hendte;

Jeg går inn i et stort, opplyst rom med rødbrune skinnstoler og grått, flislagt gulv. Fremst henger et stort, flermeters ark som aldri har blitt skrevet på før. Jeg nærmer meg det, rører ved det med håndflaten, så tar jeg opp en rød eller blå sprittusj og skriver ordene som alltid bæres i meg. Egennavn og abstrakt substantiv. Kanskje en tegning om jeg klarer. Menneskene bak meg og rundt meg har bøyde hoder, men får likevel med seg alt rundt dem; ordene, de stille tårene, den indre uroen; som om de kjenner det svi i et sår de ikke har sett.

Jeg våkner brått, i hagen, på tross av at jeg aldri sovnet. Kirkeklokkene slår ikke lenger. Fuglene har sluttet å synge - for nå. Det er tunge skyer i horisonten.