Jeg vet ikke om dette er farvel

3. august 2013: Det er han søte på Felleskjøpet som jeg vil kalle min og som jeg tror vil kalle meg sin, og det er de mange [deilige?] britene som vandrer i byen. Det er hundene som alltid står og venter på eieren sin utenfor butikken. Det er duene som løper istedenfor å fly, og "stua" som er åpen natt og dag der nede ved kaia.

Det er mennene i musikkforretningene og dråpene fra fontenen som treffer kinnet mitt idet jeg går forbi i vinden. Bøkene jeg kommer over og fort tar til eie. Smilene som møter meg på uventede tidspunkt og håpet som følger med dem. At motefolka og vekterne og "de slitne" og smårollingene sine usynlige fotspor flyter inni hverandre.

Det er det friske gresset som vokser opp mellom brosteinen utenfor fengselet; et slags tegn, et håp, en fremtid. Det er loftleiligheter og by-verandaer uansett årstid. Det er gutten over gata som går tur med Huskyen sin og ser etter meg nå og da. Dama på Fretex. Å tyvlytte på turistene for å høre hvilket språk de snakker, for så å forestille meg hvordan reisen deres var. Glitrende sjøvann og trygghet der jeg går.

Det er dager med glede og å ikke ta sorgen på forskudd. Det er å leve, å overleve, å hjelpe, å få hjelp, å elske og bli elsket, å skape og å se, å høre og å lytte, og å skrive og å bli fortalt. Det er det lille og det store, det er i dag og i går, og det er å tenke på resten av verden som en nær og fjern ting.

Det er slikt jeg vil vie livet mitt til; det er det som gir livet mitt mening.