"'Det aller første vi må finne, er en grunn til å leve,' sa herr Golan, mens han tittet på de små, fargerike pillene han hadde i hånden før han brått svelget dem." (Sarah Winman)

Hun løfter ungfuglen ut av esken, holder den forsiktig, men bestemt, for dens egen sikkerhet. Hun bøyer de foldede hendene opp til munnen, kysser det lille hodet varsomt. Så skyver hun frem armene foran seg, i en rask, men lett bevegelse, samtidig som hun låser opp hendene og skiller håndflatene fra hverandre. Straks flakser en lys fugl over bakken under himmelen, med vingeslag myke som kyss. Mens hun ser på og føler på dette, kjenner hun noe umerkbart lett som kiler i håndflaten. Kilingen klør som fra langt inne i ryggmargen, i motsetning til fugleklørne som bare kjentes nedenfor langefingeren og ovenfor pulsåren. Hun holder en hvit fjær mellom fingrene - holder ekstra godt på den. Hun tar med seg esken og går inn igjen.