diffus; uklar

Når jeg er alene, grubler jeg på hvor alle sammen er hen, og hva de gjør. For jeg ser dem ikke, noe sted, og ofte ser jeg faktisk ikke meg selv heller. Gatene er tomme klokka 3:07. Og når jeg ser ut vinduet, lurer jeg på hvor livet mitt dro, og om det noensinne egentlig fantes. Ja, når jeg er alene, tenker jeg på en venn jeg mistet, en med andres hender ved sin høyre og et fylt glass i sin venstre. Og når vannet når leppene mine, tenker jeg på luften jeg alltid har lengtet etter. Stjålet frihet. Min frihet. Og hvis vi farger håret, ser vi for oss mennesket vi ønsker å være.

Innerst inne kjenner jeg jo balanse, jeg har hatt følelsen i hjertet selv om jeg ikke husker den, og jeg vet hva balanse er selv om jeg er ustødig på hånda og har mørke områder på hjernen. Balanse handler blant annet om å ligge på glasskår når alt knuses rundt deg og du faller sammen, og det handler om å gå barføtt i snø. Måkene orker ikke å skrike om vinteren, fordi de føler at de ikke har noe å miste. Men forskjellen på liv og død er allmenn kjent, og vi har biologiske klokker og lommeur som forteller oss at tiden aldri stopper, så hvorfor skulle vi? Ja, vi balanserer slik, redde og håpefulle, og møtes igjen, høst som vår, og sommer som vinter. Vi må bare observere vinden litt, og så løpe ut i den, for vi kan ikke ligge i ly hele tiden, vi får ikke næring slik. Vinden stopper ikke med mindre den vil, og når vinden er inne i deg selv, har du kanskje mer makt enn du tror, for vinden er jo deg, og du kan blåse noter og bobler med den. Selv om hjernen min ikke er helt i balanse, så er det den som styrer kroppen jeg er så takknemlig for, den som bærer meg gjennom alt tungt og ikke kollapser når jeg tror den kommer til å gjøre nettopp det. Og selv om noen påstår at man ikke kan fly uten vinger, så betyr ikke det at de har rett. Hva faen vet de, uansett?