tirsdag 11. juni 2013

spisse og runde bokstaver

En skulle tro at jeg ikke KUNNE glemme ordene mine, den indre stemmen min eller skrivemåten, når dette var en så stor del av den jeg var som 12-åring. Jeg fomler og faller stadig, får skrubbsår av misforståtte ord og ukorrekte setninger. Disse fasitene eller forbedringene alle slenger rundt meg, snurper seg rundt halsen min, og jeg begynner å bli lei av å hele tiden vri meg unna; hadde jeg latt være ville det ihvertfall sluttet. 

Jeg ser ikke noe poeng i å legge meg til å sove om kvelden lenger, selv om jeg pleide å være på randen av kollaps store deler av døgnet for bare to uker siden, og det å få "rømme" slik var høydepunktet med dagen. Og maten er ikke så viktig lenger, magen rumler, men jeg føler ikke at det vits å spise - man blir jo alltid sulten igjen uansett (så jeg går og legger meg -> er ikke trøtt -> leser istedenfor -> skriver, men det blir ikke bra eller kunstnerisk eller vakkert, så blir oppgitt -> begynner å gruble -> innser alt det miserable, og det forurenser og gjør lungene mine vonde).


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar