En skulle tro at jeg ikke KUNNE glemme ordene mine, den indre stemmen min eller skrivemåten, når dette var en så stor del av den jeg var som 12-åring. Jeg fomler og faller stadig, får skrubbsår av misforståtte ord og ukorrekte setninger. Disse fasitene eller forbedringene alle slenger rundt meg, snurper seg rundt halsen min, og jeg begynner å bli lei av å hele tiden vri meg unna; hadde jeg latt være ville det ihvertfall sluttet.
Jeg ser ikke noe poeng i å legge meg til å sove om kvelden lenger, selv om jeg pleide å være på randen av kollaps store deler av døgnet for bare to uker siden, og det å få "rømme" slik var høydepunktet med dagen. Og maten er ikke så viktig lenger, magen rumler, men jeg føler ikke at det vits å spise - man blir jo alltid sulten igjen uansett (så jeg går og legger meg -> er ikke trøtt -> leser istedenfor -> skriver, men det blir ikke bra eller kunstnerisk eller vakkert, så blir oppgitt -> begynner å gruble -> innser alt det miserable, og det forurenser og gjør lungene mine vonde).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar