onsdag 26. juni 2013

skinndød; dødlignende tilstand hvor alle livsytringer er så svake at det er vanskelig å påvise dem

Jeg kan ikke være i live når jeg ikke orker å høre på musikk; jeg kan ikke være i live når jeg ikke orker å lese. Kan ikke være i live - er ikke død. 17 og utslitt, 17 og uten fremtid. Kanskje blir jeg bare 17 til evig tid. 


Jeg husker ennå den dagen livet endret seg brått og drastisk og totalt.
"Hjelp" kaltes det, og jeg ble mer enn takknemlig. Dét har ikke endret seg,
det vil det nok aldri gjøre, men om jeg aldri hadde fått hjelpen, hjelp,
hadde jeg sluppet å ha det jævlig mer; sluppet å gruble og sluppet å gjøre;
sluttet å skravle og sluttet å skrable. Og alt får bestandig en slutt. Dette også. Snart.
Jeg har jo ikke flere tårer igjen å gråte, og pennene mine vil ikke skrive flere ord
eller tegne flere skisser. Så lær av meg og spar på hver eneste tåre du har,
du vet aldri når du kommer til å trenge dem. Og ikke søl med blodet ditt, 
for det er deg
 og roten til alt godt. Og vær aldri redd for å rope inne eller ute, det er like ensomt uansett.
Og ikke bry deg FOR mye når hjertet svir, det er jo bare roser som vokser der inne.

2 kommentarer:

  1. Hjartejenta mi <3 Eg var òg 17, eg òg fekk hjelp, og det måtte bli verre før det blei betre. Men då det endeleg blei betre, blei det så hinsides mykje betre.

    SvarSlett