Jeg våkner med et rykk. Klokka viser presis 05:00. Er ikke oddsen for det omtrent 0,007142857? Jeg føler at klokka er 11, men den er ikke det, den er 05:00, så kanskje jeg er ødelagt, utenfor meg selv og utenfor verden. Det er ingen som vet at jeg er våken. Og har jeg da en grunn til å stå opp, noengang, selv når klokka er mye mer enn 05? Jeg tror ikke det.
25. juni kl. 10:23: (...) Og jeg skriver dette i notatboka mi på bussen med grønn hette og grønn veske, grønn, grønn, grønn; og jeg liker nesten bare varme farger; shortsen min er fin og jakka mi så behagelig. Det er greit å være den eneste passasjeren på bussen, for av og til føler man seg mindre alene da enn når man er i folkemengder. Vi kjører på landevei, blant trær og nydelige sauer som alltid varmer meg om hjertet. Husene har forskjellige farger, men er så kjedelige i forhold til murhusene, ja, dem liker jeg så godt, vet dere.
Og jeg snakker 4-5 språk daglig, om natten i drømmen min, også. Jeg lurer på hvordan alt livet ble til, hvordan det så ut gjennom evolusjonen, og jeg liker ikke slike tanker, jeg fordrar dem, for jeg vil ikke tenke på noe som jeg ikke har et eget svar på, eller som kan pirkes på av forskere og vitenskapsmenn. Og jeg lurer på om jeg kan høre til her eller noe annet sted i hele verden.
Det er ikke greit, jeg har ikke lyst til å si det når noen mot formodning skulle spørre. Men jeg gjør det. Jeg vil ikke bli spurt det spørsmålet, for jeg hater virkeligheten og lever så lite i den som mulig. Men når spørsmålet stilles, så kommer jeg på at livet mitt, livet til andre, slett ikke er greit, og at det finnes to ender på et linjestykke, hvorav de to er motsetninger og langt ifra hverandre. Og fakta er at ingen fuckings ting er OK.
25. juni kl. 10:23: (...) Og jeg skriver dette i notatboka mi på bussen med grønn hette og grønn veske, grønn, grønn, grønn; og jeg liker nesten bare varme farger; shortsen min er fin og jakka mi så behagelig. Det er greit å være den eneste passasjeren på bussen, for av og til føler man seg mindre alene da enn når man er i folkemengder. Vi kjører på landevei, blant trær og nydelige sauer som alltid varmer meg om hjertet. Husene har forskjellige farger, men er så kjedelige i forhold til murhusene, ja, dem liker jeg så godt, vet dere.
Og jeg snakker 4-5 språk daglig, om natten i drømmen min, også. Jeg lurer på hvordan alt livet ble til, hvordan det så ut gjennom evolusjonen, og jeg liker ikke slike tanker, jeg fordrar dem, for jeg vil ikke tenke på noe som jeg ikke har et eget svar på, eller som kan pirkes på av forskere og vitenskapsmenn. Og jeg lurer på om jeg kan høre til her eller noe annet sted i hele verden.
Det er ikke greit, jeg har ikke lyst til å si det når noen mot formodning skulle spørre. Men jeg gjør det. Jeg vil ikke bli spurt det spørsmålet, for jeg hater virkeligheten og lever så lite i den som mulig. Men når spørsmålet stilles, så kommer jeg på at livet mitt, livet til andre, slett ikke er greit, og at det finnes to ender på et linjestykke, hvorav de to er motsetninger og langt ifra hverandre. Og fakta er at ingen fuckings ting er OK.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar