galgenhumor; påtatt lystighet i, eller å gjøre narr av, sin vanskelige eller sørgelige situasjon

Hun ser alarmert ut, studerer meg lenge, som om hun ser hele meg og i tillegg tenker på noe annet, og hun blinker sjeldnere. For jeg er visst en av de mest likegyldige menneskene i hele verden, og hun engster seg fordi hun ikke vet hva som ligger i det. Hun spør meg overrasket om hva som har skjedd, siden ingenting betyr noe lenger, men for hvert spørsmål hun stiller, driver jeg lenger og lenger unna, febrilsk prøver jeg å svømme tilbake, men strømmen tar meg og hun ser meg bare forsvinne mer og mer. Jeg har snakket så mye med henne om drømmene mine: reiser, opplevelser, eventyr, kjærlighet i mang en form. Men nå vil jeg ikke reise mer; jeg håper ikke lenger på utrolige vennskap - for det er nettopp det de er: utrolige; og det er ikke noenting jeg vil oppleve. Jeg er bare ferdig med alt. 

Når jeg var seks var det om og gjøre å bli først ferdig uansett hva det gjaldt, noe jeg som regel "vant". Men av og til kom jeg på andreplass - jeg husker fortsatt hvordan blodet bruset og truet med å hoppe ut av kroppen min og skylle bort alle og enhver i nærheten. Det var da og ikke nå, og selv om de vant i livet, var det jeg som ble først ferdig med det. Ja, og marginene er enorme. Jeg fikk vel den vesle seieren min til slutt. Hurra.