torsdag 27. juni 2013

sju bøtter tårer er nok, Beatrice




Jeg husker det så svakt, så svakt, som om det bare er en historie jeg har blitt fortalt og sett for meg, eller som om det er en drøm noen andre har drømt. Jeg tenker at jeg skulle hjulpet den lille jenta på loftet, at hun fortjente bedre, men så kommer jeg på at jeg er den lille jenta. Og selv om hun er død nå, så lever hun jo videre i meg ennå. Jeg må bare minne meg selv på det av og til.


18. april 1996 klokka 8 var jeg inne i magen til mamma. Klokka 9 var jeg i armene hennes. Og helt fra jeg bare var et frø stort, var hun min beste venn. Hun er min definisjon på kjærlighet og godhet.

Jeg har alltid visst at jeg bare har én mamma og at det er det nærmeste båndet i livet. Men jeg forsto aldri hvorfor ikke flere kunne bistå med kjærlighet og godhet. For det er bare jeg og 1 eller kanskje 5 personer som får se den kjærligheten på ordentlig, og det er syv milliarder 125 millioner 741 tusen 424 mennesker i verden.

Og når hun lurer på hvorfor datteren alltid er alene, ser jeg bare hull og underganger. Jeg er litt som Alice, bare at jeg er meg og ikke henne. Jeg har min egen Hvite kanin som er snill på en slik måte bare kaniner kan være; og jeg faller stadig, jeg blør - ikke bare som menneske og kvinne, men som meg - på 3 måter;       fra innsiden og ut,       på utsiden,       og mest av alt, i usynlige sår innenfor brystkassen. Men ikke alt kan skje når vi ikke er i eventyrland, det er derfor jeg later som om jeg er der hele tiden. Jeg kunne dratt dit på ekte, men jeg får ikke lov.


Og fordi jeg er ufrisk vet jeg innerst inne at det finnes lys i mørket, og både jeg og Janove må finne en lysbryter når det er så himla mange lamper rundt omkring. Og når natten er som svartest skrur plutselig gatelysene seg på av seg selv, og vi vet det ikke engang, men plutselig står vi under dem med tårer på kinna og har hverandres armer i ermene. Så triller vi forsiktig bøttene med de oppsamla tårene på en rød jekketralle med brett. Halvveis over broa slipper vi dem fri. Vi har vinden i håret når vi kjører på tralla videre, og vi hadde ikke mista tårene, vi har ofra dem. Det er en forskjell. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar