Hver dag består av det samme. En slags tvangstanke og tvangshandling som vil fortsette i det uendelige fordi hvert forsøk mislykkes. Hver dag handler om å finne de rette ordene for at noen, hvem som helst, men kanskje mest meg selv, skal forstå hva i helvete det er som foregår.
Ingenting sier meg noe som helst - det i seg selv sier dog noe. Og jeg er liksom ingenting; jeg finnes bare såvidt som et minne få husker eller tar frem i lyset. Jeg gjenkjenner ikke personen som ser på meg i speilet. Gjentar meg selv som et ekko før det dør ut.
Jeg gror fast og kveles, men det er ikke noe annet sted jeg heller vil være.
Og jeg forsøker å vaske hjertet mitt og å henge det til tørk, men vinden røsker det med seg til havet, hvor det forsvinner i dypet, og det sies at det er min egen feil.
Den siste setninga er like velskriven som den inneheld ufatteleg smerte. Men du, eg lovar deg at det vil bli betre. Fine du <3
SvarSlettHjertelig takk, June! <3
Slett