oh, little bird, what do you see when you look at me?

Det er så viktig å bytte ut omgivelsene sine, skrive på nye steder og i nye formater, puste inn frisk luft og gå i regnet selv om det er kaldt. Synd at Kunnskapsdepartementet ikke fokuserer på noe slikt. Vi får vel alle bare prøve å ta artium i livets skole på egenhånd. Men når jeg leter etter bøker i hyllene i bibliotek og bokhandler må jeg alltid ta på dem, det må jeg når jeg vindushopper klær også; jeg tror på realiteten, jeg bare velger å dytte den unna. 

Det prikker i nakken og ryggraden, lurer på om det er slik det er å dø. Han med det korte krusede håret ser på meg med haukeblikk. Han kommer antageligvis fra et belastet miljø og tester meg. Og hadde han spurt, skulle jeg vært ærlig, sagt at jeg skulle ønske jeg var rusa eller bruised, for da hadde kanskje noe av dette mørket vist utenpå. Jeg kan ikke dra frem hjertet mitt og vise frem skadene, så jeg leter etter alt og alle jeg noensinne har savnet, for kanskje de kan hjelpe meg å dra nåla ut av armen min og tornene ut av foten min. 

Jeg er ikke våken, er bare kunstig i live. Det er ikke OK.