"Tänd eld på dina tankar, med dina svarta, tysta tårar. Och vi vet och du vet allt tar slut. Långsamt genom rummet går hon ut." (Kent)

Det er så vanskelig å være imellom offensiv og defensiv, man må liksom være begge, går ikke an å være midt imellom, for er man midt imellom noe, hva som helst, så er man ingenting. Sånn er det liksom med alt. Man er alltid enten eller. Og jeg kan ikke spørre retoriske spørsmål uten at det er å gå til angrep på noen, jeg kan ikke skrive om meg selv uten å virke som enten et offer eller bare ego. Alt er så jævlig umulig hele tiden, selv om Magdi sier at umulig er mer kanskje, noe jeg pleide å være enig i. Jeg er kynisk. Noe annet blir bare for mye for meg. Hvordan andre gjør det, aner jeg ikke, men jeg tror ikke at jeg vil vite det heller. Det er ingenting for meg her. Jeg er bare ferdig, jeg vil bare bort.