lørdag 29. juni 2013

C17H17Cl2N


Det er som om alt er uklart, som om alt blander seg ut og det ikke lenger finnes svart og hvitt, bare grått, og linjene og grensene blir duse. Selv om det vil si at livet mitt har vært bortkastet, vil jeg heller tenke at dette er en årelang depresjon enn å tenke at det har vært 900 stykker av dem, for jo flere episoder, jo større er faren for å ikke bli frisk. 

Bøkene virker tykkere og sidene virker lengre. Språkene blander seg og av og til hører jeg ikke hvilket som blir snakket selv om det er morsmålet og førstespråket mitt. Jeg hører ikke ordene, bare summingen, og jeg gjenkjenner ikke stemmen gjennom veggen selv om den er pappas. Heldigvis er dette heller sjeldent, og jeg vet at det ikke egentlig skjer på ekte selv om det skjer. Jeg vet at det bare er meg. Og jeg vet at det ikke er slik jeg egentlig er.

4 kommentarer:

  1. HEI :) Du har en bra blogg. Dette innlegget virket litt dystert, men jeg håper det går bra med deg :) Og ha en fin dag <3 Hilsen: Girllife.blogg.no

    SvarSlett
  2. Jeg håper inderlig du får profesjonell hjelp, for dette er altfor stort og stygt til at du klarer det selv, uansett hvor sterk du er. Ønsker deg alt godt, og vær så snill å søke hjelp hvis du ikke allerede får det♥

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, kjære Anonym. Jeg får hjelp, og har fått det siden 2011. Tusen takk <3

      Slett