"Jetzt will ich zurück," sa et av de to barna som sammen med meg var de eneste på venterommet til tannlegen. Jeg tenkte bare at det vil jeg også, mer enn det meste annet, kanskje, muligens. Men, vel, egentlig vil jeg slett ikke tilbake, jeg vil bare ha det jeg hadde. I tillegg til det jeg har nå. Vi er så kravstore, jeg er det, men det er bedre å være bevisst på det enn å late som om situasjonen er annerledes når fakta er at den ikke er det. Jeg er i alle fall klar over det!

Man vil alltid ha noe mer, en litt stødigere lykke eller en ekstra venn. Men man... vi... jeg kan ikke ta med meg alle bitene i puslespillet videre, av og til må dét bare kastes og jeg håpe på å snart finne et nytt et, et som kan beholdes, eller klare meg uten. For når enkelte avgjørelser tas - bevisst eller ubevisst - er det ikke mulig å få begge deler. Man kan ikke pakke fortiden ned i poser og alltid ta dem med seg og vise frem, eller alltid gjemme dem et trygt sted hvor ingen får se dem; man får jo faktisk ikke i pose og sekk;

av og til får man så lite som bortimot ingenting.