"In another moment, down went Alice after it, never once considering how in the world she was to get out again." (Lewis Carroll)

Jeg sover med tre bøker i senga, så jeg ikke er helt alene. Men hva hjelper vel det. Helheten er så begrenset og fast; alt det den er sammensatt skal liksom presses nedi en altfor liten boks. Og jeg tror ikke noe på at verdensrommet er uendelig, og evigheten er bullshit. Det finnes ikke slikt. 

Det er så mange valg å ta hele tiden, og velger man ikke så er det også et valg, en avgjørelse med konsekvenser, noe som får følger. Skal man leve og være "en enorm utgiftspost", bortkastet ditt og datt, og så hele tiden måtte stå i "gjeld" til noen, måtte tenke på å leve opp til forventningene om lønn og skatt og lovlydighet, og være tvunget og bundet til de altfor store spørsmålene i livet, istedenfor bare å snu ryggen til? Skal man prøve å dø og mislykkes med det, og bli til enda større og flere kostnader? Skal man prøve å dø og lykkes, mens familiemedlemmer dør på innsiden, bekjente fra fortiden ikke finner ord, og medmennesker må rydde meg bort, legge meg i frysen og stelle meg, gjøre meg penere? (Jeg lurer på hva disse menneskene tenker på. De gjør jobben sin, tenker på arbeidet de gjør, men jeg vet at de tenker på så mye annet også. Ikke bare hva de skal lage til middag, eller hva de må huske å gjøre etterpå.) 

Man velger ikke å bli født, men når man først kravler seg fremover i livet er det som om du er tvunget til å være her, tvunget til å se på hvordan du og verden anser deg som uverdig. Uverdig i live - og dør du er det bokstavelig talt en dødssynd, og ikke bare det, men et svik mot hele menneskeheten; disse menneskene og stedene og hendelsene og følelsene som gjorde at du visstnok var mindreverdig, tar det plutselig personlig og hater deg om du vil forlate elendigheten.

Jeg har alltid vært hun sta, nebbete jenta med kraftigere prinsipper enn IQ, og jeg har alltid vært opptatt av empati og etikk og at liv ikke kan måles i penger. Men hvordan klarer man å holde fast i slike ting når hele verden liksom jager deg bort fra alt du har nært og kjært? 

Jeg har en hjerne som er i fuckings stor - enorm - kjemisk ubalanse, og dette jeg ikke vet hva er eller hvordan ser ut, etser bort det meste der inne og gjør at jeg ikke vet om livet bare er helt grått eller om det er svart-hvitt, alt er så vanskelig, alt forsvinner, og det gjør vondt både der ubalansen visstnok ligger, og alle andre steder.