"The feelings are lost in my lungs - they’re burning. I’d rather be numb, and there’s no one else to blame. So scared I take off in a run. I’m flying too close to the sun and I burst into flames." (Demi Lovato)

Blikket mitt er sløvt, men jeg sover ikke. Og kroppen min er tung, men jeg ramler ikke.  Jeg tørker støv av hyllene og tingene der og plastrer armen, men jeg klarer meg ikke helt alene for det.

Tenk deg at du er helt alene i utmarka eller ved havet gjennom et uvær. Det er lyn, torden, regn, vind - hva som helst. Du prøver å finne et sted der du er trygg. Først og fremst i ly for regn og vind, som en liten gammel sommerfjøs med masse halm i, slik som i britiske filmer, eller et primitivt og ikke vindtett naust. Men så blir du usikker på hvor neste lyn slår ned - om det blir i dette lille skuret? Og du føler deg så usikker på om det er bedre å bli liggende der, eller om det er bedre å legge seg ned utenfor. 

Eller tenk deg å bli tvunget til å hoppe på en luke ála "Total Blackout" mange ganger daglig, og likevel aldri bli vant til eller slippe unna redselen? 

Jeg vet at hjertet er hult, og da gir det mer mening at jeg kjenner dette store tomrommet hele tiden.