"And all the harm that e'er I've done, alas it was to none but me." 

(Scottish & Irish traditional song)

Skulle ønske jeg kunne skrive så fint så fint, hele tiden, skulle ønske jeg kunne. Istedenfor tar jeg på meg en stor jakke, 4 nummer for stor, og går videre, langt og lenge. Jeg kommer nok aldri tilbake, for jeg har så mange torner i meg, jeg har en blyant i hånda som svir, og piggtråd som klær. Jeg pleide å være annerledes, jeg vet det, dere også, vi var så lette og frie og fløy nesten, men oppdriften ble understrømmer. Jeg vet du så dette komme i små, små proporsjoner, men om du hadde visst hvor galt alt skulle gå, hadde du prøvd å redde meg da? Kanskje jeg skulle fått pulsklokke, sjekke om jeg puster fortsatt. 

Tenker jo mye på skogen og byen og hagen og stranden, men det er liksom ikke så miserabelt. Jeg føler ikke så mye, smerten er dempet, jeg vet at den er der, ligger den den alltid har ligget, men jeg er nummen. Jeg sitter nesten litt paralysert, finner meg selv plutselig stirrende ut i løse luften (mamma sitter og ser på meg), eller så vandrer jeg rundt uten å vite hvor jeg skal. Biblotikarene kjenner fjeset mitt og stillheten min og stemmen min og skikkelsen min, men ikke sorgen, de kan ikke lukte den når jeg går forbi eller se den som regn i håret. 

Jeg tar tolv-bussen fra torget, jeg tenker det når jeg går bortover, men bussen går ikke klokka tolv og ikke fra et torg. Ser rett ned i sjøen fordi hodet mitt er høyere oppe enn gelenderet til broa. Alle går så fort ifra meg, jeg prøver å løpe etter men de vil ikke senke farten. Blir så sliten, så jeg stopper opp, ser dem forsvinne i det fjerne. De leter med blikket og finner meg, kan ikke snakke nå. Tenker bare ansiktsform når jeg ser på folk, klarer ikke å få med meg hva de sier. Det er ikke varmtvann i hallen når jeg skal vaske hendene, vasker dem likevel, må jo det, går ut, drar hjem. Jeg kan veien.