Appetitlosigkeit

Når det duse blir klarere, skal jeg tenke at en av meningene med det sorte psykiske er å få pause iblant; man trenger ikke dø ung. Jeg skal plutselig huske at jeg blir glad av breking og runde solbriller. At jeg IKKE har vannskrekk, bare meget mild fobi for kulde, forurensning, skarpe skjell og sjøgress. Jeg skal kjenne at jeg blir varm om hjertet av jenter som liksom kommer fra en annen tid og fokuserer på det positive med røde lepper og svingskjørt selv om det er 10 minus. Jeg skal høre på Danny og klare å harke bort det som legger seg på stemmebåndene mine, slik at vi synger duett i regnværet. Og vips, så finner jeg regnbuen (der skal jeg bo, så du alltid husker meg). 

STORE SMÅ TING Å SMILE FOR:
* Jeg kan bli hva som helst bare jeg vil. * Å lese litt og litt, og alltid ha boken i nærheten. * Jeg fryser ikke på tærne om natten. * Å se på liten trafikk og stor trafikk. * At mamma og pappa kommer i mitt eventuelle fremtidige bryllup uansett om det blir med en mann eller dame. * At de livene jeg ikke lever, er jeg i når jeg leser. * Å sove til klokken er ett fordi det er søndag, og så spise dots med melk til frokost. * Når det er turister i alle byens gater. * Papirlommetørkler med menthollukt. * At om selvbruningslotionen etterlater seg "stygge" skjolder så spiller det faktisk ingen rolle. * Billige flybilletter jeg ikke bestiller men vet finnes og vet kan bli - ikke bare mine - våres. * At selv om å øve på piano suger fordi jeg gjør det samme, så kan jeg bare bli bedre. * Å kaste blomstene mine ut vinduet når de begynner å drysse, selv om pappa ikke liker at de ligger og slenger der, og sier at jeg skal la være. * Oppbevaringsboksene under senga. * Blondeundertøy. * Når jeg føler meg uredd.