Stefan bekymret seg jo for hvordan han kunne redde meg, hjelpe meg, ville at jeg skulle være meg i god stand; men jeg visste, og jeg vet, at man ikke kan beskyttes mot det som er innenfor en. Det eller den er sin egen herre, en flaggermus i natten. Av og til kan man høre den komme nærmere, men ofte dukker den bare plutselig opp, som fra ingensteds. Og det var jo derfor jeg og Stefan skulle drikke noe av gammel årgang og se på hverandre gjennom tåka, som whiskyen hans i krystallkaraffelen, bortsett fra at der vet vi hva som finnes selv om vi ikke ser klart; det er verre med det abstrakte, det uvisste. Jeg skulle ligget på brødsmuler hvis han var ved siden av. Jeg skulle pugget periodesystemet hvis det hadde utgjort en forskjell her i verden. Jeg må kanskje legge ut smulene først og finne frem boken, men kommer han noengang? For jeg venter. (Jeg blir kald. Tror ikke noen kan varme meg opp igjen.)
Tankene mine raser av sted, men de stopper med deg. Og blikket mitt er fraværende, men jeg skulle aldri ignorert deg.
(Jeg har altfor mange piller i skapet. 19,6 gram er altfor mye kjemikalier for én person alene. De er sammen, jeg prøver å blande meg inn, blande dem inn, men det spiller liten rolle.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar