søndag 16. juni 2013

when I go, I go alone / there ain't no one ever looking out for me / just the sun, my own lean shadow / and the wind out among the trees


Ligge med penn og papir
ved min side
i nytt sengetøy
og med vidåpent vindu.
Fuglesang, ensomme biler i det fjerne.
Ingen kan såre meg nå.

Jeg forestiller meg at senga mi er en flåte, og på den driver jeg bortover havene og venter på å treffe land.
Vet ikke hvor jeg er, spiser ikke, drikker ikke, blir ikke solbrent eller redd eller trist. Jeg bare er, og det er så lett. Men så ser jeg meg rundt, og husker hvem jeg er og hvor jeg er hen, og at senga mi ikke er noen flåte. Den er ikke engang et krigsskip, for soldater slutter aldri å kjempe. Jeg bare ligger her, og tenker at jeg aldri mer vil spise eller drikke eller sørge igjen. Og verden ser det ikke, for jeg ligger her uten at de vet navnet mitt, og de vet hvertfall ikke at jeg har lyst til å drive rundt på havet når jeg ikke engang drar på rotur lenger. Vi dør alle alene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar