en evig runddans

Jeg skjønner at jeg pusher grensene, og selfølgelig er jeg redd for å gå tom for ord igjen, redd for å bruke dem opp, siden det kan virke som om de er ikke-fornybare selv om de ikke er det. Men det var det de pleide å si til meg, at det er så viktig å utfordre seg selv. Jeg lever ikke evig, og jeg har begynt å skjønne at det ikke er særlig mye bedre å være død, for da er jo alt slutt og ferdig og jeg er ikke bra på avslutninger uansett sammenheng. Jeg finner positive tanker som jeg ikke visste jeg kunne tro ordentlig på, som at å være introvert er kult, og at når det er kaldt så kan man ha på seg tjukke plagg (og det gjør ikke noe om det regner, man kan ha på seg jeansjakke eller fleece likevel).

Selv om det selfølgelig er kjipt å tenke på at dette bare er midlertidig og at ingenting kommer til å stoppe opp selv om min tid er over, at verden bare kommer til å gå videre som om jeg aldri fantes, så føler jeg en slags ro og fred over det. Det her skal ta slutt, men slik er naturen og slik er alt uansett hva. Og man kan ikke endre fakta. Men, og nettopp derfor, skal jeg nyte dette. Jeg er inne i en god periode nå, og jeg skal leve hvert øyeblikk som om det var mitt siste (jeg har blitt flinkere til nettopp det, jeg lover).

Jeg vet kanskje lite, men jeg vet dette; jeg skal skrive og oppleve og berøre og føle så mye, mye mer. Jeg har ikke tid til å sørge, for selv om jeg bærer på en uendelig masse sorg, har jeg ikke noe å sørge over. Jeg børster av molden, og oppstår på nytt, stadig voksende (jeg skal også blomstre, bare vent).