"after jesus and rock & roll couldn’t save my immoral soul, well, I’ve got nothing left. I’ve got nothing left to lose." (TPR)

jeg husker bare vinden. nå er det som om alt beveger seg så fort, det virker som om jeg står stille i kabinen min og alt annet suser rundt meg, men virkeligheten raser forbi. virkeligheten kan ingen nå igjen. og jeg tror ikke at virkeligheten finnes. når jeg håper på noe, så merkes det nesten ikke lenger. det verste vet jeg ikke hva er, heller ikke det beste, for alt er relativt, og jeg flyter liksom bare inn i det, som en slags gass som ingen kan kjenne på ordentlig. de tror de gjør det, de tror de ikke kan leve uten meg, at jeg er svaret på eksistens, men egentlig vet de ingenting; de vet ikke sammensetningen, at jeg kanskje er giftig uten at de aner det. og når jeg maler er hånden ustø og penselen for tykk, og jeg innser at selv om jeg pleide å tro at ingenting er umulig, så stemmer ikke det mottoet, for man kan bare bære x kilo i y km før kroppen gir etter og knekker sammen, kollapser som en kortstokk. og da er det ikke mer å gjøre med den saken. man kan trene og øve og prøve å klare tyngre lenger, men det er faktisk bare sånn at karbondioksiden tar over for oksygenen, ja for selv om jeg ikke kan kjemi så vet jeg at det ikke er bra, og fakta er at det sier stopp en gang. og før man vet ordet av det, er man innestengt i millioner av trefliser, eller under vann blant fisk, og stillheten kan være støyende. det er som å velge mellom pest og kolera, som å ikke finne en løsning på et dilemma. og jeg tror ikke det funker mer. det er svært få ting jeg klarer, og mestrer, for jeg klarer ikke engang å skrive lenger, det som pleide å være så lett og befriende og positivt, som jeg fortsatt tenker på og har lyst til å gjøre hvert tiende minutt. jeg pleide å beherske det, men jeg tror ordene ble sinte på meg for noe, kanskje for en feil jeg gjorde, og de vil ikke være med meg mer. jeg er overflødig, og overdrevet, de sier at jeg er mer verdt enn hva som kan måles, men det er jo ikke sånn, er det? død og fordervelse er hverdagskost, og jeg er ikke mer verdt enn de menneskene som møter dette hver dag. jeg har fått det inn med teskje at på grunn av oss og samfunnet og fordelingen av ressurser, så går verden under. jeg har ikke tenkt til å være vitne til det. jeg skal hoppe av toget før jeg når stasjonen, for jeg makter ikke å være med lenger. jeg går under først. I rest my case.