De få gangene vi var sammen var det ikke smilene som var viktigst, vi trengte ikke å vise dem hele tiden for å vite at det vi hadde der og da var fint. Vi trengte ikke å rope eller brøle eller le for å vise verden at vi trivdes sammen, verden visste det allerede. Og jeg tror verden ble så sjalu at den bestemte seg for å skille oss for alltid.
Jeg går gjennom det lille bygget som for noen år siden føltes så veldig mye større. Sniker meg bak hyller og ser mennesker på andre siden, innimellom varene som står der. Skoene står stødig på de ellers glatte flisene, og jeg går rundt på dem uten å vite helt hva jeg skal.
Jeg går gjennom det store bygget som for noen år siden føltes så veldig mye mindre. Sniker meg forbi hyller og ser mennesker som kan leve livet mye friere enn meg. Skoene står stødig på de glatte flisene, men likevel føles det som om jeg kommer til å falle. Jeg går rundt på dem uten å vite hvorfor. Og så snur jeg - unngår akkurat å krasje i noen som bare ser seg selv - og løper ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar