(Jeg tror kanskje)

Det er på tide å starte med blanke ark ettersom... vel, jeg er meg. Jeg har blitt ett år eldre siden jeg startet Svart blekk. Jeg vet ikke hva morgendagen bringer, uansett hvor sikker jeg er på det motsatte, og jeg ønsker derfor å være "ferdig" med - å ha fullført - dette lille [livs]verket mitt, slik at jeg kan grave den ned i eller risse den inn i hjertet mitt. (Som kanskje det eneste i løpet av hele livet.) Ellers får jeg aldri ro i sjela. Aldri.  

Tusen takk til dere som har fulgt meg og støttet meg og gitt meg kjærlighet når jeg har trengt det som mest - jeg har blitt veldig glad i dere, og jeg håper dere vil fortsette å følge meg, holde kontakten, på den neste bloggen jeg skaper. 

(Jeg har aldri vært, er ikke, og skal aldri bli en sånn bitch som bare forlater bloggen min og de nydelige sjelene som bryr seg om meg (hvor har hun blitt av? er hun i live? har hun fått barn eller jobb eller studieplass? har hun flyttet? er hun syk? er hun død? hvordan kunne hun? bryr hun seg ikke om oss? faen ta henne, men jeg savner 'a...), selv om noen kanskje måtte mene at jeg er den største bitchen of them all. Akkurat DER er jeg jævlig streng, mest sannsynlig fordi jeg har opplevd dette selv så mange ganger og aldri kommet helt over disse menneskene som bare plutselig dro uten å si ha det.) 

Tusen <3lig takk. 

[Deres] Caroline

Jeg vet ikke om dette er farvel

3. august 2013: Det er han søte på Felleskjøpet som jeg vil kalle min og som jeg tror vil kalle meg sin, og det er de mange [deilige?] britene som vandrer i byen. Det er hundene som alltid står og venter på eieren sin utenfor butikken. Det er duene som løper istedenfor å fly, og "stua" som er åpen natt og dag der nede ved kaia.

Det er mennene i musikkforretningene og dråpene fra fontenen som treffer kinnet mitt idet jeg går forbi i vinden. Bøkene jeg kommer over og fort tar til eie. Smilene som møter meg på uventede tidspunkt og håpet som følger med dem. At motefolka og vekterne og "de slitne" og smårollingene sine usynlige fotspor flyter inni hverandre.

Det er det friske gresset som vokser opp mellom brosteinen utenfor fengselet; et slags tegn, et håp, en fremtid. Det er loftleiligheter og by-verandaer uansett årstid. Det er gutten over gata som går tur med Huskyen sin og ser etter meg nå og da. Dama på Fretex. Å tyvlytte på turistene for å høre hvilket språk de snakker, for så å forestille meg hvordan reisen deres var. Glitrende sjøvann og trygghet der jeg går.

Det er dager med glede og å ikke ta sorgen på forskudd. Det er å leve, å overleve, å hjelpe, å få hjelp, å elske og bli elsket, å skape og å se, å høre og å lytte, og å skrive og å bli fortalt. Det er det lille og det store, det er i dag og i går, og det er å tenke på resten av verden som en nær og fjern ting.

Det er slikt jeg vil vie livet mitt til; det er det som gir livet mitt mening.

om å løpe i regnet.

Gråtingen hans KNUSER hjertet mitt. Hver gang.
Så ekte, så "følt", så sann... Eksepsjonelt.

Jeg har ingenting å si. Det er derfor alle ser bort etter å ha spurt meg om noe. Jeg har så mye å si at jeg ikke sier noe i det hele tatt. Det er lettere, krever mindre mot og mindre krefter. Det er enklere å låse seg inne enn å åpne seg for alle og enhver. Det er enklere å fylle igjen enn å grave opp. Problemet er at, selv om murer er ganske enkle å bygge, så er de nesten umulige å rive ned. Resultat: fange i egen kropp. Konklusjon: mortem neste fase pga. uønskede resultater.

å, så vakkert (del 1)

* naturlig rødt hår.

* tatoveringer. (personlig synes jeg ikke sånne - hva heter det - tribals / randomme mønster er noe fint (gjelder mye annet også, men det var det første/eneste jeg kom på), men jeg er VELDIG streng på andres rett til å bestemme over egen kropp, og synes derfor de er "bra" på akkurat (og kanskje kun) den måten.) (NÅ BLE DETTE EN SLAGS APPELL FRA CAROLINE TIL FOLKET, LOL... :||)

* springvann i kjøleskapet, og blåbærlyng [til den firbeinte bestejenta mi] på kjøkkenbenken. 

* ternestup og "skjæresnakk*". (*når to eller flere skjærer passerer hverandre)

* når mamma får latterkrampe og latteren smitter over på pappa, og når pappa får mamma til og le og så begynner å le selv. (kjærlighet.)

(+?)

poter, noter.

Det er noe med det, å liksom ligge "i" et vindu for å sove; langs / ved siden av / 15 cm nedenfor vinduskarmen slik at hodet ligger perfekt; med en herlig, mildt nedkjølende juliluft fra vinduet som står på gløtt på rett linje med pannen din, men slik at at halsen og føttene og kroppen din ellers ligger i ly. Stillheten, den eneste stillheten som ikke er fienden min. Lyden av yr i det [som virker som] fjerne [men som er akkurat passe nært]. Bekymrede fugler i natten som har sunget hvor lenge?, men som har glidd rett inn i harmonien min, mitt eget lille Nirvana (jo da, jeg tar meg i det, men jeg vet at det går bra uansett, for ting er aldri så ille som man tror de er, og aldri så vanskelige som de føles, og fuglene vet dette).

I dag er en bra dag.
Fantastisk, har det vært, på innsiden *her*... 

Jeg har begynt å skrive 5 romaner i hodet mitt,
ser liksom hele livet mitt der. 

Det er så godt, jeg kan ikke si mer.

I wish I could tie you up in my shoes, make you feel unpretty too...

[Natt til] 29. juli 2013, kl. 00:39: På tross av det jeg skrev i går - ærlig talt, jeg skriver så mye rart - ligger jeg fremdeles våken om natten. Hører på musikk om mennesker som har eller ikke har hverandre; forestiller meg at jeg er på ett av "lagene", men vet ikke hvilket. Jeg tenker at jeg ikke har krøller og at jeg aldri kommer til å få det, jeg smiler og gråter av bøker som kanskje eller kanskje ikke finnes. Jeg kan ikke se stjernene gjennom tåken.

Mandag 29. juli 2013, kl. 12:40: Jeg våkner _hver dag_ i kaldsvette; en klam og ekkel kropp og en kald og våt seng. Jeg svelger to store, hvite piller som ikke virker (jeg er visst et håpløst tilfelle), men som jeg fortsetter å ta i frykt for heroin-abstinenser(livsfarlig sykdom). Om nettene befinner jeg meg inne i morbide drømmer, drømmer som inneholder meg, andreperson og lik(!), eller meg som blir knivstukket av flere av mine nærmeste. Denne gangen drømte jeg at jeg var ensom og deprimert og full av angst som ny elev ved en videregående skole på beste vestkant (etter en stund var jeg plutselig på toppen av et ca. 2000 meter høyt fjell; sto ved kanten, så ned), OG at jeg var lykkelig i New York (trodde at det var helt virkelig, ble derfor veldig skuffa). Og likevel føles disse vonde drømmene bedre enn virkeligheten, for når jeg våkner, vil jeg bare fortsette og fortsette å sove...

Alle har for lengst fått med seg at Cory Monteith døde brått så altfor altfor tidlig. Jeg var sjokkert og KNUST da jeg fikk den ufattelige meldingen på SMS om morgenen den 14. juli.
Han(+ Mark "Puck", av og til) var favoritten min på Glee all along; Jeg var Glee-frelst lenge og så det hver dag etter skolen; en tid før livet snurret som verst og jeg falt av).
Selv om jeg falt av lasset fysisk, husket jeg Glee og Finn og alt annet underveis, selv når jeg lå på bakken med bare
grått rundt meg. Jeg vet jeg kommer til å gråte masse når jeg begynner å se det igjen,
for da blir alt enda mer virkelig. Sånn er det med alt her i livet...