"The north wind blows ghosts to the sky above. Deep in despair they cry, 'Where is the love?'" (Katzenjammer)

Jeg. Meg. Jeg vet ikke om jeg er det jeg tenker og føler, eller om jeg bare er det jeg gjør. For selv om jeg sitter alene i sofaen i timevis uten å bli snakket til, er jeg likevel klar over at noen er glad i meg. Det er som Elizabeth sa en gang; kjærlighet er ikke alltid nok. Det store, stygge livet beviser det stadig vekk. Måker liker fisk, men fisk liker ikke måker. Og jeg får havregryn hver morgen for å leve i noen dager til, men egentlig vil jeg ikke. Hvordan man får noen som er stum til å snakke, er uvisst, er det ikke? Samme gjelder å få en døv til å høre eller en lam til å bevege seg? 

En dag skal jeg kaste denne boka i sjøen. Der skal den synke like dypt som jeg har til nå, ikke fordi jeg bærer nag til boka, det er ikke den jeg hater, men nettopp for at den alltid skal føle seg hjemme selv om jeg er borte. Det er jo det jeg alltid har ønsket selv. Å høre til et sted. Vi hadde alle rett når vi sa at ingen kan få alt de ønsker seg i livet. Jeg kan nok ikke vite alt jeg ikke fikk, men jeg fikk iallfall tyngde. Da slipper jeg å holde pusten når jeg synker, for jeg kommer meg aldri opp igjen uansett. Selvsagt pleide jeg å ønske at jeg alltid kunne flyte selv når det kom enorme bølger, men når man får saltvann i systemet blir man så grusomt sliten. Man orker ikke å prøve eller håpe eller bry seg, for man orker ikke å orke. 

Det er altfor mange på bunnen som venter på en fjære som aldri ser ut til å komme. Er det ingen der oppe som ser oss? Vi er her nede! Men ingen vil gå uti, redde for at vi skal dra i dem eller holde dem fast. De sukker, unnskylder seg og går videre. De skulle bare visst; vi sender krokodillene.