so bottle up old love, and throw it out to sea / watch it away as you cry

De er 130 mil unna, men jeg kan likevel føle hjertet deres slå og pusten deres bevege seg raskere når de går tur i oppoverbakke. 

Andre, som fysisk bare er beinrangler i en hvit kiste i jorda, kan jeg, når jeg lukker øynene, høre spille harpe på ribbeina sine, og synge når det snør, som for å hindre frosten i å gjennomtrenge de ensomme veggene som [også] forsvinner mer og mer.

Men de fleste folka jeg en gang holdt i hånda, som kanskje sitter 2 kilometer unna (eller en gang i blant 2 meter), har nesten blitt til ultralyd og museummateriale og flukt, helt samtidig, faktisk. Og av og til lurer jeg på om jeg bare er et spøkelse, om det er derfor jeg alltid står på utsiden og ser inn.