Det er klart det gjør (veldig) vondt å ikke huske hvordan godteriet vi spiste sammen smakte;
hvordan det duftet når vi la oss klokken seks om morgenen; hvordan kinnene liksom var varme av kulde;
hvordan det duftet når vi la oss klokken seks om morgenen; hvordan kinnene liksom var varme av kulde;
men sansene venner seg til det. Man venner seg til at man alltid er alene; derfor legger man merke til hver eneste lille bevegelse i synsfeltet. Man venner seg til stillhet; derfor hører man ikke komplimenter eller løfter; bare tomme ord og meningsløse løgner. Man venner seg til å drømme, fordi det er slik man overlever; og blir vettskremt og fornærmet om noen foreslår å prøve å gjøre dem til virkelighet. (Misforstå meg rett, jeg liker mennesker - jeg bare misliker dem like mye.)
du, ville bare si at jeg setter veldig pris på de fine kommentarene dine, tusen, tusen takk
SvarSlettog ah, å leve gjennom drømmer er tilfredsstillende og utilfredsstillende på samme tid. det er lett å sette seg fast. æsj
Bare hyggelig ^_^ Tusen takk for ordene dine!
Slett