onsdag 17. juli 2013

Queen of Pain



Jeg vet ikke hva som er verst: Å ha noe, så miste det, men likevel huske å ha hatt det i utgangspunktet - eller å aldri ha hatt det i det hele tatt? 

Hver dag setter jeg meg her, ved skrivebordet, bak en skjerm og vinduer som liksom stenger meg fra virkeligheten, men ikke virkeligheten fra meg. Hver dag setter jeg meg her i håp om å kunne fortelle dere om hvordan det er, dette livet der det alltid regner og aldri er sol. Jeg håper på å kunne sette ord på alt det det innebærer; møte dette monsteret inni meg én gang for alle, og så kunne psyke det ut med logisk spill, og ta knekken på det, kvele flammen og slukke sorgen. Hver dag setter jeg meg her, og hver dag er en ny knusende skuffelse. 

Jeg er et levende vesen, med blod i årene og sjampo i håret, men hva så? Levende vesener dør hele tiden. Nå. Nå. 

Og nå. 

Og hva faen er vitsen med å være en av de som IKKE dør akkurat 

nå,

om jeg ikke kan bidra med noe for verken andre eller meg selv; om jeg ikke får føle annet enn motgang; hvis ingenting noensinne er nok? 

Jeg vil slippe, bare ... ikke noe som helst mer. Jeg vil at den galaksen inne i hodet mitt skal opphøre, for den har ingen hensikt, og jeg liker ikke at den snurrer rundt uten mål og mening.

Jeg føler det hele tiden, det jeg ikke vet hvordan ser ut. Det som konstant vrir seg inne i skjelettet mitt og nekter meg å ta på det. Jeg føler det, det skjærer i meg og slår meg om igjen og om igjen, tvinger meg til å se på drømmer som slås ihjel og et gammelt liv som viskes ut. Og det gjør vondt. Så forbanna vondt. Hele tiden.

Hva er verdighet? 

2 kommentarer: