Jeg leser om livene til karakterene mens sjela mi tror disse livene er mitt eget. Jeg skriver med penn i en tykk notatbok og tenker at skriften er ganske fin; annerledes; det er så lenge siden jeg har skrevet "på ekte".
Jeg blir ikke lenger misunnelig på dem som går forbi meg hånd i hånd, de som hvis liv virker perfekte sett utenfra. Jeg blir ikke lenger misunnelig, bare veldig, veldig trist.
Jeg tenker at det er for mye jeg er redd for til å kunne fortsette å leve, og at en sorg i et annet univers er umulig å drukne. Båten flyter på vannet. Døden synker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar