onsdag 19. juni 2013

"You spent the last century and a half being the poster child for Prozac!" (Damon Salvatore)

Tilværelsen føles bare så jævlig tom, helt tom, og jeg vet ikke hva som mangler. Jeg vender hver en eneste stein, men finner ikke noe. Og jeg er alltid alene, eller alltid ensom, og slik er det, for det er hva jeg er verdt. Ca. 3 skoletimer i morgen, så får jeg ferie, og tro meg når jeg sier at det er det eneste store høydepunktet i livet, noe av det som faktisk holder meg her og vekker meg hver morgen, og jeg er så glad og lettet og overrasket og spent og rørt nesten - jeg vet jeg er det, det er jo meg, men jeg kjenner det ikke. Jeg kjenner ikke denne gleden som har hjulpet meg gjennom 11 skoleår. Det stikker like mye som vanlig, det er like tungt, og det blir ikke lettere uansett hvordan jeg ser på det. Alt er bare meningsløst. Og jeg er så lei av det. Jeg har lenge visst at jeg er syk, men en gang hadde jeg vel også et håp om å kunne bli frisk. Det håpet er dødt. Dødt. 

2 kommentarer: