fredag 21. juni 2013

uryddig kaos

Jeg ligger i timevis i senga mi og ser ut på de grå skyene som fuglene ikke bryr seg noe om, og jeg tenker på hvor underlig alt er. Det er så mye jeg ikke skjønner, og av og til kommer treffer en frykt meg helt plutselig; en frykt for at jeg er helt alene, om alt og ingenting. Jeg ser fem grønne prikker i boka mi som jeg aldri har sett der før og bekymrer meg; har jeg blitt gal? Er de der eller innbiller jeg meg det? Mennesker fra hele verden skriver til meg gjennom elektroniske duppedingser som plutselig føles helt fremmede selv om jeg har sittet fremfor slike siden jeg var kanskje fem. Jeg drømmer om hundrevis av mennesker, ser to øyne som ligner veldig på mine, og når jeg våkner opp og tror at klokka er ett så er den (heldigvis) bare ti. Det slår meg at setningene mine er for innholdsløse og i drømmen min sier noen at ordene mine er tomme. Og jeg liker kanskje ikke tall, men det ergrer meg når folk skriver 1996 som nittennittiseks, hvorfor gjøre noe sånt, liksom. Sjela mi er helt, helt mett, men likevel er den så sulten at den snart dør. Jeg husker litt av gårsdagen, men det kjennes ut som om det ikke egentlig skjedde, som om ingenting er virkelig. Jeg har ikke ett eneste arr som ikke har hardt - hvorfor det? - og jeg mener at høsten har begynt istedenfor sommeren. Jeg kommer meg ikke ut av meg selv. Lyden fra pannen og hodet endrer seg etter hvor pennen treffer, jeg forsker, og jeg har så lyst på hund, men er redd for at han skal få magedreining, kanskje han har det bedre hos noen andre. For noen er eksperter på alt mens andre aldri får sjansen til å kanskje, bare kanskje, bli noe i nærheten, de får ikke ett forsøk, det er liksom ikke nok av noe her i universet. Jeg ser for meg at vinduene knuser, hva skal jeg gjøre nå, jeg vil aldri våkne mer. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar