Jeg skriver i mørket, spionerer på fuglene etter midnatt. Minnes hvordan jeg og en jeg en gang kjente pleide å løpe bortover gresset utenfor soveromsvinduet mitt, midt i vennskapets juli, som om vi var fryktløse (selv om jeg pleide å fortelle om angsten min over regnestykker som gjorde hodet mitt varmt). Jeg kan ikke huske at gresset noengang var vissent når vi var sammen, for i hvert minne, som når vi løp der, var det grønt og lysende som av kjærlighet.
Og jeg skal fortelle dere hvordan det gikk til at det ble lyst ute om natten. En dag måtte jeg nemlig bytte bort lyset mitt med mørket som pleide å være ute. Ble ikke spurt engang, det bare skjedde. Som om jeg aldri hadde vært fri, bare trodd det, og nå var blitt tatt til fange av mitt eget liv.
Hun er fri ennå, da. Vet ikke hvorfor jeg ikke kunne få være fri, jeg også, eller hvorfor vi ikke kunne få løpe sammen over gresset fortsatt. Men hun er fri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar