fangenskap?

Hver morgen (av x dager,) tar jeg den grønne vesken min og henger den over brystet. Jeg går alene rundt i sentrum og tenker på hvordan simple ting virker store for oss fordi vi er så bundet til alt og alle, vi er til og med bundet til vårt eget liv, hvor mange sjanser har man til ditt og datt, bare én? Og man må liksom binde seg fullt og helt til disse livene vi synes er så hemske, for vi vet at hvis vi dør, så er vi bindet til døden, dør man er historien låst - man kan ikke viske ut og endre på noe. Vi er faktorer av usikkerhet og produkter av frykt. Og når vi tar bilder, er det ikke vi som fanger øyeblikkene, men øyenblikkene som fanger oss.