det er lenge siden jeg har fått stein i skoen

når jeg går nedover gatene og er sliten, tenker jeg på historie, menneskers liv, og livenes mennesker. 

når jeg går forbi inngangsdørene til en usannsynlig liten del av disse menneskene, står verden stille. det er ingen som steller blomster eller slipper ut katten. er det i det hele tatt noe liv der inne? (noe sted?)

og når jeg kjører rundt i en gammel og helt annen bil, er det ingen som lurer på hva som skjedde med den andre. ingen slakker ned når jeg sitter halvveis utenfor broen. 

vi lever inne i oss selv, og det er aldri noen som ser opp og ut og på det som foregår utenfor seg selv. det er faen ikke riktig. 

jeg tror dette her er det berømte helvetet, at vi er døde alle sammen, og aldri kommer videre. men blodet renner likevel, og tårene faller fortsatt. 

vi er fanger hele gjengen. og jeg vet ikke med dere, men jeg har ihvertfall planer om å stikke av. rømme. rive meg løs og bryte meg ut. det er altfor kaldt og mørkt her inne. 

ja, det kommer til å gjøre vondt. det kommer til å koste. men hvis jeg ødelegger lenkene kan de ikke brukes igjen.