"ängstlich, Angst vor dem Leben."

Hver dag sitter jeg her. Tenker at nå må jeg virkelig skrive noe, tenker på det John Mash sa om at for hvert forsøk så øker sjansene for å lykkes drastisk - dette var noe jeg klarte å fatte og begripe og ta innover meg, mye mer enn "øving gjør mester" som jeg bare rister av meg og børster bort. Sola skinner utenfor, det er varmt der, tror jeg, hvem vet egentlig, men her inne er det kjølig. Gåsehud på armene som ligger lunt under genser og dongerijakke, puster ned i skjerfet mitt, føler meg trygg da. Men hva kan man egentlig skrive om å spise bagett helt alene i et tomt klasserom på en mandags morgen? Fargene er de samme som alle andre dager, lufta og stemningen og alt annet også. Kanskje jeg ikke føler noe, kanskje jeg lever på utsiden av samfunnet, jeg vet ikke jeg, men alle dagene er like. Jeg klarer aldri å svare på hva jeg har gjort i det siste, eller hva jeg spiste til middag i går, eller noe annet; når jeg var yngre klarte jeg ikke engang å fortelle vitser fordi jeg glemte hva jeg snakket om eller hvor jeg ville hen med det underveis. Jeg er fanget i mine egne rutiner, og det er kjipt, men prøver noen å få meg ut av dem, så vil jeg IKKE det. Det er som at uansett hva jeg gjør så er det ingenting som kjennes bra lenger. For en uke siden fikk jeg et lite glimt av det livet jeg pleide å ha, sammen med en gammel venninne, men det forsvant som øyeblikk alltid gjør, og jeg visste det selv mens det skjedde. Jeg tror at om jeg har en sjel så kommer den alltid til å være sulten, og når jeg ikke vet hva den hungrer etter kommer den til å sulte ihjel til slutt.