varmt

Jeg plukker blomster fra engen; løvetann, ormegress, rødkløver, kanskje tar jeg med en og annen grein til og med. Skjønnhet er relativt, og ingen ugress har mindre midje eller grønnere stilk, for det kommer an på øynene som ser og proporsjonene, og proporsjonene er ikke skjønnhet, proposjoner er relativitet, og det relative er alt og alle, skjønnheten selv. Og jeg er søster og venninne av Moder Jord, jeg er stor og liten på samme tid. Jeg er spinkel men sterk, lys men mørk.

Føttene mine går lettere, løper så fort og fint over engen. De nye sommerskoa omfavner føttene mine perfekt, ikke for hardt og ikke for løst. De blir lettere og bøyer seg så fint, treffer bakken akkurat der jeg skal, ikke for langt fremme og ikke for langt bak. Kan liste meg på tå nesten lydløst om jeg vil, men jeg trenger ikke, for jeg er fri og kan bråke så mye jeg vil, jeg kan flørte med politimennene for jeg går forbi kontorene deres nesten hver dag. Jeg skriver i annen skrifttype, for da slipper sperren, men jeg holder fast i det grønne og naturlige i den andre hånden, må aldri slippe taket.

(Dere vet jo om midnattssolen og nordlyset, dere må bare våkne fra dvalen først, og fjellsiden er fin, den, men man må komme ned for å gå opp der, kan ikke bli der for alltid, må utfordre seg selv, må overleve, må ut, må puste, må løpe, må hoppe, må grave frem noe, et eller annet, fra under snøen, selv om det ikke er løvetann.)

Hadde snøen kommet som i drømmen, ville jeg ridd på den brune hesten selv om han var vill, for kanskje er JEG bare villfaren og ikke gått vill; jeg skulle vært på stranden og i høylandet, jeg skulle ha vesken snurret rundt så jeg ikke mistet noe jeg føler er dyrebart. 

Men det er så mange grånyanser i livet at svart-hvitt er sjeldent. Det er relativt, ikke sant. Jeg går ikke på tivoli lenger, kjøper ikke bamser og bruker andre klær. Men jeg tror ikke jeg har mistet meg selv, kanskje har jeg funnet meg selv, men mest sannsynlig ingen av delene. Mest sannsynlig er livet bare en slags reise hvor man bare lever, og liv og død er samme røra, ingenting skiller seg ut på ordentlig, det er bare vi som føler det, det er bare vi som lever. Og jeg skal fotografere en hjort, jeg skal det, for vi lever begge to, og han synes nok at jeg er spesiell, han vet kanskje ikke at jeg også er sky. Men så skremt som han enn kunne ha blitt, ville han syntes jeg var vakker, som en hulder, og kanskje er det derfor jeg plukker blomster, kanskje er det der jeg hører hjemme, kanskje kunne jeg blitt en hulder med løvetann på vase. 

Men jeg vet ikke om jeg vil det, for i den snurra veska mi har jeg så mye dyrebart å passe på, jeg er prinsesse og har en dansende kanin rundt føttene, med løvetann i munnen og allminnelig gress i skjørtet. Vi reiser gjennom rom og tid, vi er ville, vi er fri. 

Jeg skribler i koder, jeg skribler så fort og så usammenhengende. Dere blir spinnville, men jeg er villest, og jeg løper fremst. Jeg har kaninunger i lommene, villsau i stjerten og blomsterkrans på hodet. Jeg er sammensatt, jeg er udefinerbar og uforutsigbar.

Dere finner meg i skogen, der jeg finner dere først. La oss løpe sammen. Kommer dere snart?

(Kommer dere snart tilbake?)