onsdag 29. mai 2013

om å nesten miste en venn, om å nesten miste lyset

I går kveld var jeg overbevist om og "forbredt" på å måtte publisere dette: «5 kaninår og 116 dager - 45 menneskeår - så sa det stopp. Du var så sliten og trøtt. Måtte du alltid sove søtt... </3»  men eventyret vårt sammen ble heldigvis lenger enn det! <3

Her er det jeg skrev i notatboken i foremiddag: «Tirsdag 28. mai var jeg overbevist om at hun ikke ville overleve. Jeg gråt i timesvis mens jeg satt ved hennes side, på det som på alle måter virket som dødsleiet. Jenta mi var nesten død, hun pustet knapt. Jeg kunne gjøre så godt som alt mulig med eller rett ved henne; hun reagerte ikke. Var hun allerede død, mens kroppen hennes bare gikk igjennom slike faser som naturen leder an etter livet? 

Pappa la hånden på hodet mitt hvert tiende minutt, snakket rolig; jeg har aldri sett ham felle en eneste tåre noensinne. Mamma strøk meg over ryggen og holdt rundt meg, løftet luggen min bort fra det ihjelgråtte ansiktet. Jeg tappet forsiktig over hjertet til den lille, "er du der?", og tenkte på om hun visste at jeg var der selv om hun var så langt borte. Hendene mine var dryppende våte av borttørkede tårer, som så la seg på pelsen hennes, og selv om det konstant fløy tanker gjennom hodet mitt, tenkte jeg liksom ikke på noe, jeg bare var, jeg så på et liv som liksom stod ved et veikryss, og jeg ante ikke noenting, jeg innså hvor liten jeg var, og hvor stort og skremmende alt annet er selv når det ikke finnes i noen fysisk form. 
Ved midnatt ga jeg hun vakre litt privatliv, sa godnatt selv om jeg ikke visste hvilken betydning de ordene ville komme til å få, og la meg på sofaen i stuen. Når jeg våknet nesten presis seks timer senere (etter å ha drømt om hun lille), visste jeg at hun antakeligvis hadde sovnet inn; lurte på om jeg torde å stå opp; uvitenhet er en av mine aller største redsler. Pappa sto plutselig ovenfor meg og snakket med varme i stemmen; det lyste i øynene hans. Jeg listet meg ut på gangen (husker ikke at jeg gjorde det, men at jeg var der...), og der var skatten min, i levende live! Hun så helt annerledes ut; dagen før var hun nærmere døden enn livet, og nå virket døden så langt unna. Pjusken var hun ennå, tydelig berørt etter gårsdagen som satte sine spor i oss alle. 

Hvis ikke dette kan klassiferes som et mirakel, så vet ikke jeg! Og jeg klarer ikke å fortelle det på en forståelig, treffende måte, sant, fordi jeg vet at dere ikke kan begripe akkurat hvordan situasjonen så ut, siden dere ikke var der, men dette var livet mot døden på nært hold. At hun er en fighter, det var jeg klar over, men rent biologisk er det som alltid i tilværelsen, mange ubesvarte spørsmål. Jeg var nok med på å redde henne da jeg gjentatte ganger gjorde forskjellige øvelser som å massere magen hennes, hele tiden holdt oppsyn og ga henne solsikkeolje (sistnevnte ble dog ikke veldig godt mottatt :D). Folk kan kritisere eller bortforklare så mye de vil, men jeg vet at vi var et team i natt, at hun godtar eller til og med setter pris på "greasy" pels for en stund, fordi det var med på å redde livet hennes, og i naturen er det alt som betyr noe. Kanskje engler dukker opp alle steder - og noen ganger akkurat når de trengs?»

Veterinæren ble selvsagt ringt nesten umiddelbart (ca. kl. 20), men fordi de stenger klokken fem og det de tilbyr utenom er så godt som ikke-eksisterende, var det ikke mye hjelp å få der. Personen i telefonen visste verken hva det kunne dreie seg om eller hva han kunne gjøre med det (selv om jeg hele tiden mistenkte forstoppelse, som med tid kan eller vil få dødelig utgang), og istedenfor å gi noen som helst slags råd eller hjelp overhodet, sa han bare lykke til. Var det bare en kanin, kanskje, bare ett liv? Skal vi slutte å gripe inn når vi kan, fordi så mange barn i Afrika sulter ihjel hver dag, eller fordi mennesker skyter hverandre ihjel mens vi sitter rundt middagsbordet? NEI! Hvordan kan man ha så liten respekt for livet? Så liten respekt for noe som helst? (Ja, jeg vet at dette kommer fra "rette ræva" - meg - en nærmest suicidal person, men jeg gjør ALDRI noe som kan skade andre, og jeg gjør til enhver tid det jeg mener er best, inkludert å hjelpe dem som trenger meg! 

Hvor er alle menneskene hen? Jeg kan ikke fatte og begripe at det finnes over sju milliarder av dem, oss, her i verden; jeg ser jo ingen! 

Det er så mye å ta tak i overalt, det er sprekker som ikke burde være der og hull vi må få tettet igjen. Vi får håpe helsesektoren og alt det andre blir bedre - raskt... Dette gjelder ikke bare mitt dyr eller min farfar; det handler ikke bare om når jeg var på randen av stupet på grunn av mitt eget ansikt og ingen "kunne" hjelpe meg; dette gjelder alt og alle som har følelser på jordens overflate, all urett og all uverdighet! 

2 kommentarer:

  1. Så glad for at det gjekk bra!!!
    Og dei refleksjonane du gjer deg der er SÅ viktige.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg også, June - jeg også!!!

      Slett