Jeg må nesten vente med å skrive noe, slutte å forsøke, men jeg klarer ikke å la være, og jeg klarer ikke å forme setningene slik jeg vil. Jeg fomler med ordene, så visker jeg dem ut, trekker dem tilbake. Jeg vet at selv stjernene faller, men det virker ikke sånn, ikke sant, man glemmer det, og selv om man tenker på noe hele tiden, så klarer man liksom ikke å tenke på ordentlig. 

Jeg ser jo personen i speilet, men det føles som om det bare er et bilde, for jeg gjenkjenner ikke personen som står fremfor meg. Jeg finnes jo  ikke. Gjør jeg? Jeg synger sammen med Danny og Taylor, men de vet ikke at jeg finnes. Og jeg vet ikke om noen gjør det, inkludert meg selv. 

Jeansjakken verner om sjelen min, men sjelen vil jo slippe fri. Testene på nettet sier at jeg er satanist, men jeg er ikke det, og fagfolkene sier at jeg er psyk, men jeg er ikke det. Jeg kan da ikke være noe som helst, jeg, når jeg bare eksisterer som et gammelt minne? Jeg har ingen fremtid eller virkelig nåtid, jeg føler ikke at jeg har det. 

Og uansett hvor mange språk jeg kan, og selv om Språkrådet kaller meg for "ekspert i nynorsk", så er jeg bare noe flytende noe som har fryst til is. Jeg er en fuckings isboks.

Jeg tror ingenting, jeg vet ingenting. 

Jeg føler, men jeg er nummen, og jeg spiser, men jeg blir aldri mett. Jeg sover og våkner, selv når jeg håper på å sove evig. 

Lykke, fuckings lykke. Hun er en illusjon, en bløff. Hun finnes ikke noe sted.