(Det har kanskje ikke gått helt opp for meg. Vet det gjør jeg jo - selfølgelig - men denne vissheten har ikke løst seg opp og blitt en del av alle inntrykkene mine, den bare svever, liksom. Jeg er jo et vanemenneske, det har jeg alltid vært, så om morgenen når jeg svelger pille etter pille, er det ikke sånn at jeg tenker at jeg er psykisk syk. Jeg tenker ikke at det er noe feil i hjernen min og at jeg trenger preparater for å komme meg gjennom hverdagen. Det er bare slik det har blitt. Situasjonen min. I går og i dag og sannsynligvis i morgen. Men hva faen, hvorfor har dette noe og si, egentlig? Kan man ikke stenge ute denne sykdommen som ikke fysisk tar livet av deg? Kan man ikke fokusere på det man ser, istedenfor det man føler? Jeg vet ikke, men jeg kan i hvert fall prøve. Jeg må jo det. Prøve mer. For å lykkes mer.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar