grab your gun and your survival kit / we're gonna get through the very worst of this

Han løftet meg opp så jeg kunne plukke oss kirsebær. Regnet luktet søtt. Solen trengte seg gjennom kroppen, liksom langt inn i blodpumpen. Armene mine var brunere da, og håret mitt var lysere. 

For av alt jeg har lært gjennom 11 år på skole - alt stoffet, alle temaene og stedene og tidene - så er det kun en tredjedel jeg husker. Resten havnet i hendene på lærerne som liksom brydde seg om "skattene" våres, men kastet dem på søppeldyngen (kanskje skulle de bli til nye skolebøker. Husker vedkommende som får dem, like lite som meg?). Eller kanskje trakk skyene det opp, sugde det til seg fordi vi ikke var ment for å vite så mye, ikke var verdt kunnskapen som kunne gi oss ideer til oppfinnelser og livsviktige medisiner.

Og av alle årene, årstidene, månedene, og ukene er det farger jeg husker. Ord, lyder, og andres reaksjoner, som om jeg var årsaken til deres beslutninger, deres avvisning, eller deres sure miner. Men fargene fra de dagene, de dagene som gjør meg mer nostalgisk enn universet tåler, de glemmer jeg aldri. Og jeg tror det er det jeg har prøvd å gjøre, i alle disse årene. Glemme. Fjerne. Ødelegge. Vinne. Over meg selv. Over fortiden. Over nåtidens plutselige og bråe, hendelser, endringer... usikkerhet. Men jeg ser nå, at jeg aldri kommer til å få førsteplassen, eller seire på samme måten som han eller hun eller begge, for det finnes ikke noe å vinne. Det er fremgangen, bevegelsen som er livet, og i livet taper alle. Men å prøve og feile, og å reise seg så mange ganger som man faller, er jo små seirer i seg selv (kanskje er det faktisk et slags ønskeoppfyllende tryllestøv der ute blant stjernene et sted, som stuper ned og flyr mellom oss, forsiktig rører ved fingertuppene våres og føres videre). 

Det finnes ikke ett eneste menneske som aldri har elsket. Så elsk og tap. Livet går videre. Mal regnbuen på veggen. Man kan ikke fly uten å bygge; man kan ikke leve hvis man ikke overlever. Hvis man sitter fast og ikke prøver å komme seg løs, hvordan blir man fri, da?
...

I dag løp jeg i regnet, og jeg så meg ikke tilbake.
...

Hvor mange ganger må jeg falle før kroppen sier stopp og nekter meg å stå oppreist? Hvorfor har vi 0,0 kontroll over det som hender oss? Jeg føler meg jaget bort av det gode (hva er vel godt?), det er derfor jeg vil søke trøst i det vonde. 

Han sa at han alltid var i nærheten for å løfte meg opp, redde meg fra bølgene, bære meg nærmere solen, men en dag ville han ikke holde hånden min mer.