can't you see, my love, I've always known I'm gonna die young

Jeg har stått midt på Queens station og smilt til fremmede, jeg har stått på toppen av Bø og toppen av nabobyen min, jeg har vært på stadioner og i haller. Vet jeg noe mer av den grunn? Føler jeg noe mer? Hva hvis jeg ikke hadde det, ville det utgjort noen forskjell? 

Jeg tror vel at det jeg prøver å si, er det som det ikke finnes ord for. Det som ikke kan representeres, fordi jorden og verden er i konstant forandring. Det som verken verden eller gudene forstår, det som ingen har tenkt og det som folk husker og aldri glemmer. Det som hun visste, hun lærte oss, og alltid huskes som:

kjærlighet. 

Det finnes. Selv om jeg ikke ser den, eller føler den, så er den rundt meg hele tiden, overalt, langs kroppen min som mikroskopisk glitterstrø, og jeg kan ikke stoppe den på noen som helst måte, ved å glemme noe eller å regne feil. 

Men hver dag når jeg stiger ut av sengen, håper jeg på at det er dagen den blir synlig for meg. 

Og jeg vet faen ingenting, men kanskje det er greit. Så lenge. For mamma tror alltid på solskinn, og pappa sier at fuglene synger for meg.