breathe. scribble.

12. mai, kl. 20:15: Mamma lurer på om jeg vil prøve meg på internatskole. Jeg avviser forslaget. Hun snakker mer. Til slutt sier hun, "men du vet at jeg støtter deg," og tar meg i hånden. Jeg sier, "du vet at jeg elsker deg." "Jeg elsker deg også, vennen min," forsikrer hun meg om da. Og det er det som er greia. Vi har og vi har ikke. Vi ønsker og vi ønsker ikke. Vi frykter og vi frykter ikke. Jeg har på mange måter utrolig lyst til, rent eksempelvis, å bo på internatskole. Problemet er at dette bare er en slags fantasi jeg bygger opp i hodet mitt når jeg blir for ivrig. Når jeg blir for positiv. Det er nemlig realiteten som er virkelig, det er derfor den kalles for nettopp realitet. Og jeg vet at ingenting ville forandret seg. Jeg ville fortsatt vært hun ensomme, som ingen klarte å forstå seg på, og som ikke klarte å berøre noen på noen som helst slags måte. Hun som stirrer tomt ut i luften i timene, ikke klarer å besvare spørsmål fra pensum, og som ingen ser forsvinne ut av klasserommet. Det ville sikkert blitt verre enn det er nå, også. Pga. at jeg blir "isolert" fra familien min og det som er verdenen min; kommunen min. Det er en stor del av problemet mitt, antakeligvis. Jeg er for visuell oppi skrotten, og det jeg ser fremfor meg som ikke er der, det sender piler gjennom kroppen min, og det kjennes som om ingenting er seg likt, som om jeg faller ned i det uendelige og ingen ser meg der jeg svever nedover. For jeg har ingen å fly med. Og jeg må hele tiden ha sikkerhetsnett under meg, så jeg ikke tror at jeg kommer til å dø eller ønsker at jeg gjør det. Og man blir ikke herre over seg selv på den måten. Man får ikke jobb eller utdanning eller bolig eller næring eller kunnskap eller fornøyelse på den måten. Vi må ut, opp, videre. Kanskje i morgen...

13. mai, kl. 09:35: Jeg vet ikke hva galt jeg har gjort for å få det sånn her. Noe av det verste er det faktum at jeg aldri kommer til å glemme dette, og selv om jeg har vært glad i Lisbeth Salander siden første gang vi "møttes", vil jeg ikke bli henne. Jeg kan miste hukommelsen, men likevel vil alle disse følelsene og tankene ligge igjen, som om de er tatovert på meg. Hjernen min er okkupert, og noe har tatt over kroppen min. Jeg vil bare slippe fri. Jeg orker ikke å ha det vondt lenger.

...

BMI-en min er på 18,8 nå, men kanskje hvis jeg går ned til under grensen, så synes de at jeg er penere, og kanskje hvis jeg klipper håret, så synes de at jeg ser mer oppegående ut. Kanskje hvis jeg sminker meg annerledes. Eller kjøper klær for mer penger enn jeg har. Men jeg har jo på en måte prøvd alt dette, har jeg ikke? Jeg tror ikke at jeg er ment for å leve i denne verden, for hva som enn skjer så er jeg ikke bendet men knekt, og jeg kan ikke lappes sammen igjen. Jeg kan ikke defineres, jeg er jo idiosynkratisk, det var det de sa. Men uansett, jeg tror de færreste har noe til overs for disse sakene vi ikke ser som liksom styrer oss og ødelegger for noen og gjør andre lykkelige.

13. mai, kl. 18:49: Greit, jeg innrømmer det. Jeg tenker faktisk på internat-greia, men på en behersket og fornuftig måte. Ja, det kribler faktisk i magen - når gjør det ikke det? - men jeg vet at det bare er fantasien som løper løpsk, og jeg tar jo langt ifra helt av heller. Litt kjenner jeg jo meg selv! Men selv om jeg grubler litt på dette, og fremtiden generelt, er det dette jeg vurderer mest: burde jeg kanskje få meg nymfeparakitt? 

... 

Åh, mitt kära barn, så mycket du har att lära!