Når jeg var liten og vennene mine lurte på hvilken kraft jeg skulle ønske jeg hadde, svarte jeg alltid å kunne trylle. De syntes at det var rart at jeg ikke heller ville fly, men jeg prøvde å forklare dem at om man kan trylle, så kan man gjøre hva som helst, inkludert å fly. De forsto ikke.
Kanskje har en eller annen forhekselse rammet meg fordi jeg ikke er redd for å tråkke på kumlokk, eller fordi jeg var god til å lyve folk oppi trynet når jeg var 7. Men uansett hva som hendte, over kort eller lang tid, har jeg blitt en person så langt borte fra drømmene sine som overhode mulig.
Jeg likte alltid å høre om buddhismen, og håpte på å bli gjenfødt - få flere sjanser - selv om dette selfølgelig strider helt med ønskene i buddhismen. Jeg innså at jeg aldri kom til å bli gjenfødt, så jeg ville late som om det faktisk skjedde når jeg hadde lyst eller trengte det; prøvde å resirkulere sjelen. Nå snakker jeg kaninspråk nesten 100% flytende og blir godtatt som en del av gjengen (har blitt sjekket opp av både gutt og jente), jeg tenker som en og trøster som en. Får komme inn i territoriet, får gjøre min versjon av pelsstellet, får kyss om dagen og om natten. Jeg er glad for å være brøkdel kanin og brøkdel natur, jeg er glad for å være brøkdel mytologisk og brøkdel 60-talls, og jeg er glad for at jeg fikk sett en krok av innsiden før jeg havnet på utsiden. For selv om det er noe som heter "det du ikke vet har du ikke vondt av" er det også noe som lyder slik: "ingenting er så galt at det ikke er godt for noe."
Jeg vet ikke hva som er mest vridd, jeg - virkeligheten eller fantasien?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar