Av og til er det som om piler flyr gjennom kroppen min, som om hjernen min endelig funker ordentlig, og jeg skjønner at livet er kort, og alt jeg noengang har tenkt og skapt og trodd på kommer tilbake til meg. Jeg vil fange alt og ta vare på det, helt til det kommer roser og sommerfugler. Frykten for at noe eller noen skal ødelegge er stikkende, og selv om dette får meg til å ville holde fast enda mer, blir jeg for varm i hendene, og jeg glipper taket.
Sannheten er at jeg ikke klarer å holde fast i det, fordi det er usynlig, og når jeg ikke har kontroll på hjertebanken min engang, hvordan skulle jeg da vært spirituell og kontrollere noe der ute, eller der inne? Og jeg vet jo hvorfor ønsker ikke går i oppfyllelse særlig ofte; de er jo bare ønsker.
I bunn og grunn er jeg bare et slags minne av en gammel innsjø som forsvant. Det er bare grums igjen.
 |
| R.I.P. to the girl I used to be (↑vår/sommer 2008) |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar