Han seiler på havet nå

_Jeg har alltid visst at livet går videre. Jeg har alltid skjønt at jeg må holde kursen fremover, forut, men likevel stopper jeg stadig opp og ser meg tilbake. Kanskje beveger jeg meg litt mens jeg grubler og mimrer og undres, jeg vet ikke. Men jeg klarer ikke å slutte, det er som om jeg bare er passasjer og toget ikke stopper verken for meg eller noen andre. Og det gjør jo ikke det. Livet dundrer videre, som ingenting annet. 

Jeg må prøve å legge enklete ting litt bort nå. Jeg kaster det ikke, jeg sparer og lagrer, det er jo skattene mine, og pappa har lært meg alt om vedlikehold, men jeg legger det systematisk i imaginære piknikkurver i hjertekammerne, og kan ta det frem når det er greit for meg. Det må bare flyttes fra hodet, så det ikke ligger og forstyrrer og blir til noe negativt. For det er ikke det. Det bestemte jeg for lenge siden. 

Mennesker som deg og meg, vi er laget av alt og alle, og vi er titan og stjernestøv. Alle vet at når det regner, så blir det grønnere. Skyene må bare gråte ut for å letne. Tog går, men nye kommer. Blåmerker blekner. Og jeg trodde arr var like evige som oss, varte like lenge, men noen kan faktisk forsvinne. På en eller annen måte._