[fire timer samfunnsfag, lunsj, tre timer norsk (skriv bra, 'a), kjøpe hårruller, kjøpe en eyeliner til, spise mat et eller annet sted, piano, hjem]

Jeg ble født for 6221 dager siden. Jeg vet ikke når jeg døde.

Når jeg var sju skrev jeg kjærlighetserklæringer i dagboken min; når jeg var ni skrev jeg om opplevelser i ferien - ikke hva jeg hadde tenkt eller følt, det var ikke nødvendig, men det jeg hadde gjort, for det skjedde så mye, dagene rullet forbi og jeg prøvde å løpe etter for å nå dem igjen. Nå er det vanskelig å sette ord på hvordan buskene blir slått rundt av vinden og hvordan fuglene ikke ser ut til å bry seg om det faktum at det regner av og til. Jeg må riste i meg selv for å se utsiden av ting og ikke bare hvordan det ser ut på innsiden av sjelen, for jeg vet ikke om sjelen finnes. Og jeg prøver å se meg selv fra utsiden, og få perspektiv, men så blir jeg redd og kryper inn i skallet mitt igjen. Men når jeg drømmer kan det være annerledes, for da skjer alt mellom himmel og jord, og da er det ikke unødvendige følelser som sliter i meg, det er bare adrenalin forårsaket av fornuftige grunner, og jeg flyr på det. I virkeligheten tar jeg på meg modigheten før jeg går ut døren om morgenen, må passe på at ingen kan såre meg, må sitte med armene i kors. Og jeg behandler ikke lærerne mine slik jeg vil bli behandlet selv (men jeg er usynlig, så det er greit). Jeg tar på meg masken min og går videre.