Korridorene og gangene som aldri gir meg fred. Trappen som er så tung å gå opp, og veggene som advarer meg om at kanskje jeg burde snu. Innendørs-vinduene som liksom spionerer på alle, og de krappe svingene som gjør at man går på andre som skal motsatt vei.
Skogen som aldri tar slutt, trærne som strekker seg fra nord til sør til øst til vest. Elven som bruser og kommer med det tredje av de fire elementene. Blomstrene jeg kan strekke meg etter, og ekornene som løper oppover. Knekkingen av kvister, hjertebank og sølepytter.
Byer med murede bygninger så langt øyet kan se, fontener og de fine duene man må stige over. De kronglete gatene og de sannsynligvis skumle bakkestartene. Bryggene og båtene og skipene. Himmelen og skyene og fuglene. Ansiktene i farbifarten og smugene alle går forbi uten å utforske.
Da jeg var 10 lo jeg. Da jeg var 11 gråt jeg. Nå eksisterer jeg bare, jeg flyter og synker om hverandre, jeg tenker og snakker og puster, men jeg ser bare en dus av gråfarge der jeg pleide å se svart-hvitt, og ravnen er mer lik meg enn ørnen er (jeg håper noen ser meg likevel).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar