selvmordskandidat

Jeg er som et gjenferd som vandrer hvileløst omkring. Om natten, i drømmene mine. Kanskje i andres. Og ellers. Jeg vil ikke være hvileløs. Jeg vil være full av liv, og derfor ikke ha behov for hvile. Jeg vil ha mange venner, og kanskje en kjæreste. Jeg vil være uslåelig vakker. Jeg vil føle meg fri, danse på roser og være høy på livet. 

Ingenting av dette er nytt. Jeg gjentar meg selv i et desperat forsøk på å slå skrivesperren. Men det hjelper ikke, gjør det vel? Det kommer ikke mye godt ut av det. 

Av og til lurer jeg på når mennesker burde gi opp, for sitt eget beste. Er det ved et visst punkt man bare må innse livets nederlag og slutte å håpe, for bare å bli skuffet? 

Og hva er poenget med noe som helst? For dyr er livet en kamp, men en kamp de gjør alt for å vinne. Menneskene sluttet å være dyr for lenge siden, og det var kanskje da livet sluttet å gi mening. For hva er vitsen med å kjempe hvis man ikke har håp, kraft, følelser, vilje ... til noe annet enn undergangen? Og er uindergangen virkelig å gi opp? Er det ikke smerten som er undergangen fra første stund? For man kommer jo aldri helt fra den, den følger etter deg, og angriper deg som en jeger. 

Jeg tror vi bare må innse at vi er egoistiske jævler fordi det er det som er normalt, og skjønne at mennesker kommer til å utslette seg selv når det måtte passe. Det verste er jo faktisk ikke å dø, det er uunngåelig. Det verste er å ta med seg noen når man dør. Det er der problemene oppstår, for det er kinkig, jævlig tricky. Men i bunn og grunn håper jeg at folk forstår at ingenting egentlig betyr noe. Ingenting mellom-menneskelig. Relasjoner er relativitet. Relasjoner er noe helt tilfeldig som oppstår i et område med flere individer av arten menneske. Noen individer bryr seg ikke om det som faktisk råker dem, og jeg tror det er viktig å gi litt faen. Hvis ikke havner man i undergangens sentrum.

Ja, jeg er sinna. Jeg er sinna, og jeg vil gjøre så mye for å vise det. Men ingen fatter noe som helst før man slår dem i hodet eller noe uansett.