Jeg vet at jeg er en person skapt av kjærlighet, formet av kjærlighet og fortsatt her på grunn av kjærlighet. Jeg kjenner all kjærligheten som en pen flamme i hjertet. Jeg kjenner den når jeg veldig forsiktig klipper klørne til kaninen min. Jeg ser kjærligheten i øynene hennes hver dag, og jeg føler den mot huden. Men kjærligheten for romantisk kjærlighet er borte; helt borte. Jeg undres ikke lenger over hvordan språkene og landegrensene ble til; jeg lurer ikke på om noen liker meg; jeg bryr jeg ikke om at folk snakker om historier jeg aldri får høre. Jeg klarer ikke å elske en person, for jeg vet at de ikke kan elske meg tilbake. Jeg er ikke dum, jeg skjønner at det er mange folk i verden, men jeg... tror liksom ikke lenger på noe. Jeg orker ikke. Kanskje er det best sånn.

Mens jeg ennå har muligheten
til å ta opp plass
med mitt svarte blekk:

You only get one life. It's actually your duty to live it as fully as possible.
(Jojo Moyes)